Rasestandar og historien
om
Alaskan Malamute
Rasestandaren
Opprinnelsesland/ hjemland: USA Helhetsinntrykk: En av de eldste arktiske trekkhunder. Kraftig og substansfull med dypt bryst og sterk musluløs kropp. Står høyt på tredeputene hvilket gir den et meget aktivt utseende. Stolt holdning med høyreist hode med våkent og nysgjerrig blikk. Karakteristiske hodetegninger, består av en hette mens ansiktsdelen enten er helt hvit elle markert med en stripe og/eller maske. Rasen har kraftig kropp og ben og er konstruert for styrke og utholdenhet, ikke som konkur-ransehund i raske løyper. Enhver karakteristikk, inkludert temperament, som ikke oppfyller denne hensikten, må ansees som en meget alvorlig feil. Viktige proporsjoner: Type, proporsjoner, bevegelser eller andre funksjonelle fordeler er viktigere enn størrelse. Når hunder av lik type, proporsjoner og bevegelser sammenliknes, skal den hund som er mest tilnærmet den ønskede trekkhundstørrelse foretrekkes. Brystdybden ca. halvparten av mankehøyden. Kroppslengden (fra brystbenspissen til sittebensknuten) lenger enn mankehøyden. Ikke overflødig vekt, benstamme i forhold til størrelsen. Adferd/ Hengiven, vennlig, leken, trofast, ikke en «enmanns-hund». Imponerende med sin verdighet som voksen. Hode: Bredt og dypt, ikke grovt eller klumpete, men står i forhold til kroppens størrelse. Skalle: Bred, moderat velvet mellom ørene, gradvis avsmalnende og flater ut mot øyenbrynene, runder av mot moderat flate kinn. Svak fure mellom øynene. Stopp: Svakt markert. Ansiktsregion: Nesebrusk: Sort, unntatt på røde hunder hvor brun er tillatt. Noe lysere såkalt «vinternese» aksepteres. Snuteparti: Stort og massivt i forhold til skallens størrelse, avtar svakt i bredde og dybde fra ansatsen frem til snutespissen. Lepper: Stramme. Pigment som nesebrusk. Kjever/tenner: Brede med kraftige tenner. Saksebitt. Komplett tannsett. Kinn: Forholdsvis flate. Øyne: Skråstilte, mandelformede av middels størrelse. Brune med et mykt og hengivent uttrykk. Sorte øyelokkrender, brune på røde hunder. Ører: Middels store, stående, men små i forhold til hodet. Trekantede med svak avrundet spiss. Plassert bredt på utsiden av skallens nederste del. På linje med ytre øyekrok. Når spisset ser ørene ut som om de står ut fra skallen og lett forover. Hals: Kraftig og moderat buet. Forlemmer: Helhetsinntrykk: Kraftig benstamme, muskuløse. Skulder: Moderat skråstilt. Underarm: Rette ned til mellomhånden sett forfra. Mellomhånd: Korte og sterke og lett skråstilt sett fra siden. Poter: Sneskotype (truger), store, godt sluttede tær, godt velvet, tette og dype. Kraftige tredeputer, gir et sterkt og kompakt inntrykk. Beskyttende pels mellom tærne. Neglene korte og sterke. Kropp: Kompakt, men ikke kvadratisk. Overlinje: Rett og svakt fallende mot hoftene. Lend: Hard og muskuløs. Bryst: Godt utviklet. Hale: Ansatt i rygglinjens forlengelse. Bæres over ryggen når ikke arbeider. Ikke hardt opprullet over ryggen, heller ikke kort-pelset som en revehale, men med rikelig pels og ser ut som en vaiende fjær. Baklemmer: Helhetsinntrykk: Brede og meget muskuløse. Sett bakfra er bakbena under stand og bevegelse på linje med forbena, hverken for tett eller for bredt. Knær: Moderat vinklet. Haser: Moderat vinklet og lavt ansatt. Mellomfot: Ulveklør på bakbena uønsket og skal fjernes kort etter fødsel. Bevegelser: Stødige, avbalanserte og kraftfulle. Meget smidige i forhold til størrelse og kroppsbygning. Kraftig fraspark, forbena god steglengde. Sett for- eller bakfra beveger bena seg på linje, ikke for tett eller for bredt. I hurtig trav vil bena samles mot kroppens midtlinje. Ineffektive bevegelser en alvorlig feil. Pels: Hårlag: Tykk, grov dekkpels, aldri lang og bløt. Underull tett, fra 2,5 cm til 5 cm, oljeaktig og ullen. Den strie dekkpelsen varierer i lengde som underullen. Pelsen er forholdsvis kort til middels lang på siden av kroppen, med lenger pels rundt skuldrene og halsen, på ryggen, lend, kryss og hale. Vanligvis kortere og mindre tett pels om sommeren. Rasen vises naturlig, trimming er ikke akseptert unntatt rundt potene. Farge: Vanligste farger fra lys grå til middels avskygninger til sort; sobel; avskygning av sobel til rød. Fargekombinasjoner aksepteres i underull, hårspisser og fargeoverganger. Eneste tillatte ensfagret er hvit. Hvit alltid dominant farge på underkropp, deler av ben, poter og hodetegninger. Hvitt bliss på hodet og/eller halskrave eller nakkeflekk er tiltalende og akseptabelt. Rasen har mantel, og brudte farger over kroppen eller ujevn fargefordeling er uønsket. Størrelse og vekt: Naturlig variasjon i størrelsen på rasen. Mankehøyde: Hannhunder: 63,5 cm Tisper: 58,5 cm Vekt: Hannhunder: 39 kg Tisper: 34 kg Kommentar: Under bedømmelse må det fremfor alt tas hensyn til rasens funksjon som arktisk trekkhund. Graden av hvordan hunden skal trekkes avhenger av hvor mye hunden fraviker beskrivelsen av den ideelle malamuten, og hvor mye en spesiell feil virkelig ville influere på arbeidskapasiteten. Bena skal ha uvanlig styrke og kraft. Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen. Feil: - Over- eller underbitt - Høyt ansatte ører - Langt lendeparti - Ekstra kroppsvekt - Kuhaset Diskvalifiserende feil: - Blå øyne OBS Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass. Rasebeskrivelsen er oversatt fra gjeldende FCI-standard. Norsk Kennel Klub, 3. april 1997. Historien Alaskan Malamutens historie For ca 35 000 år siden flyttet mennesker fra Sentral-Asia lenger og lenger nordover til de ekstreme områdene Sibir og Arktis. De hadde med seg sin jackal-hund (Canis Aureus). Denne vandringen pågikk over tusener av år. Forskere tror at eskimostammer vandret fra Sibir over Beringsstredet for ca 4000 år siden. Den gang var Beringstredet en landtunge. Folket var jegere og fiskere med høyt utviklet jaktteknikk og utstyr (de utnyttet bl.a vannkraften). Enkelte forskere mener at jackal-hunden ble krysset med den arktiske ulven (Canis Lupus), og at disse dyrene over århundrer utviklet seg til det som senere blir kalt de nordiske rasene; inkludert bl.a. alaskan malamute, samojed, elghund, islandshund, laika. Men det finnes også andre eskimoeksperter som forkaster denne ideen i forhold til malamuten. Det er også spekulert mye på om malamuten er et resultat av innblanding av ulv. Gamle eskimoer benekter dette, og det finnes ingen beviser for at det har skjedd noen innblanding. Eskimoenes tidlige historie og utvikling er mye gjetninger, men arktiske utgravninger har påvist at det har eksistert en eskimosivilisasjon så tidlig som nesten 2000 år før Kristus på Cape Krusenstern. Og det vi vet er at hunden hadde en viktig plass i deres historie. Det er funnet elfenbensfigurer som er ca 10-15 000 år gamle av hunder som likner malamuten slik den ser ut i dag. MALAMUTEN OPPSTÅR Ordet ALASKA betyr "stort land". En gruppe eskimoer som bosatte seg på den nordøstlige delen av Seward-halvøya (på nord-vestkysten av Alaska) kalte seg Mahlemiuter (navnet kommer fra den dialekt som Inupiaq-eskimoene snakket. Oversatt betyr navnet "innbyggerne av Mahle"). I dag kalles disse folkene Kuuvangmiut eller Kobuk people. Utgangspunktet til malamuten var en stamform av spisshunden som gjennom utvikling og tilpasning førte fram til den hunden en fant i deler av det vestlige Alaska rundt århundreskiftet. Det er nesten umulig å tenke seg at eskimoene kunne overleve uten hunden. Det livet som Alaskas eskimoer levde var til stadighet å flytte dit maten var. Både fiske og jaktmulighetene varierte pga været på de forskjellige kystområdene. Malamuten ble brukt både på jakt av sel og isbjørn. Hovedoppgaven var likevel å trekke de tunge sledene med alt eskimoene eide fra landsby til landsby. Eskimoene hadde ikke mange hunder, så det hendte at både kvinnene og barna gikk sammen med hundene og trakk. Alaskas eskimoer og hundene deres er beskrevet av flere arktiske ekspedisjoner allerede fra 1500-tallet (1577 Martin Frobisher). Både Vitus Bering (1680 - 1741) og Otto von Kotzebu (1787 - 1846) forteller om eskimofolket, deres perfekte hundesleder og dyktige hunder. Mahlemiutene behandlet hundene sine med stor omsorg og vennlighet, og satte store krav til avlsdyrene. Hundene ble beskrevet som vennlige og nærmest uslitelige som fraktdyr. Det var vanlig at valper og barn kravlet sammen på gulvet inne i teltene. Det er sett små barn krabbe fram til diegivende tisper for å ta del i måltidet. Malamuten var svært verdifull for eskimoene, og da den hvite mann kom og ville kjøpe hunder av dem, ville de ikke selge. Malamutens evne til å til å arbeide under nærmest drepende betingelser, deres hardhet når det gjelder kulde og sult - ingen andre enn de polare rasene kan overleve under slike forhold. Malamuten er bygd for å kunne trekke tunge lass over lange distanser. Den holder ikke stor fart, men er nesten uslitelig når det gjelder å arbeide over lang tid. GULLRUSHET. Gullrushet i Klondyke rundt 1900 brakte ulike hunder til området, da behovet for slede - og kløvhunder var stort. Snart var hundene en blanding av både raser og kvalitet. Man måtte reise mange dager ut av "gull-landet" for å finne hunder av Alaskas opprinnelige sledehunder. På grunn av Mahlemiutenes isolasjon, forble hundene deres relativt "rene", men også disse hundene ble berørt pga den økte sivilisasjonen. Etter hvert sto malamuten også i fare for å bli utvannet og miste sitt særpreg. MALAMUTEN BLIR RASEHUND. Hvis ikke mennesker som Arthur Walden og Paul Voelker i begynnelsen av århundret hadde sikret seg et antall ennå typiske hunder, ville malamutens særpreg og egenskaper gått til grunne. De brakte med seg "rene" malamuter fra Alaska til USA. Waldens hunder ble senere overtatt av Eva og Milton Seely (Chinooks kennel) da han reiste tilbake til Alaska. Seely's startet et program for å avle fram disse hundene som var typiske for hundene funnet ved nordvest-kysten av Alaska. Disse hundene ble senere kalt Kotzebue-linjen. Paul Voelker's hunder, som han tok med fra Alaska tidlig på 1900-tallet, var fra en litt annen linje, og fikk etter hvert navnet "M'Loot"-linjen etter kennelen hans Rasen ble anerkjent av den Amerikanske Kennel klubben i 1935 RASEN I NORGE De 2 første malamutene som ble importert til Norge i 1974 kom fra kennelen Wakon (USA). De ble importert av av J.B.Kiønig (kennel Okiluk ) og ble registrert i 1976. Første kull født i Norge var etter disse 2 (Wakon's Talook Okiluk x Wakon's Noocha Okiluk), og kullet på 9 valper ble registrert senere samme år. Også kull nr. 2 født i Norge var etter rene Wakonlinjer hvor en tredje importtispe, Wakons Bella Kula Bear (Nina Sørli) ble krysset med Talook Okiluk. De 8 valpene ble registrert med kennelnavnet Alvaasen, Nina Øverås. Kort tid etter de 2 første Wakon-hundene ble tispen Tote-Um's Alaska Sno Bird tatt inn fra den amerikanske kennelen Tote-Um av Øivind Moen (kennel Topkok). Hun ble parret med Wakon’s Talook Okiluk og fikk det tredje kullet født i Norge. Det var 4 valper i kullet og de er de første registrert under kennelnavnet Topkok som skulle stå sentralt i malamuteavlen i Norge i årene som kom Etter hvert kom det flere hunder inn til landet, men de hundene som vi ser igjen på det fleste stamtavler i dag, er 3 av de hundene Øyvind Moen importerte, ved siden av Alaska også hannene Orm's Dorm's Moose Moose of Tote-Um og Targhee Strawberries Shaman. Hannen Barrenfield Lord Santana, importert fra Canada i 1984 av Rune og Inger Lise Larsen har også hatt stor innvirkning på rasen. Vi har med jevne mellomrom fått inn "nytt blod" fra flere land; England, Danmark, Belgia, Canada, Tyskland, Nederland, Finland, Italia, USA. Etter at grensen ble åpnet for hunder fra EØS-land, har det blitt enklere å få inn nye hunder, men vi ser at vi i altfor mange år har avlet på for få linjer, og behovet for nytt blod er stadig stort (Sakset fra Norsk polarhund klubbs hjemmesider) Overlevelseskarakter hos Alaskan Malamute Med overlevelseskarakter hos Alaskan Malamute menes de kjennetegn som har vært forutsetningen for at rasen skulle overleve i det harde arktiske miljøet. Standarden ble ikke skrevet ned uten at den ble påvirket av ekstreme temperaturer, vind, snø is og mange timer med dagslys og mange timer i mørke, skyer av insekter på sommeren og dårlig tilgang til mat om vinteren. Maten eller deler av den var sannsynligvis den viktigste faktoren som påvirket malamutens utvikling. Mat gir kalorier, som i sin tur gir energi til arbeide og dessuten varme. Derfor utvikler rasen en energiomsetning som gjorde det mulig for hunden å klare seg gjennom livet samt å føre slekten videre på minst mulig mengde mat. Hver karakter har bidratt til å holde kroppsvarmen og har redusert det store kaloribehovet. Derfor har alle detaljer på hunden en funksjon for å overleve, alt fra den bare snuten, til den buskete halen. Som oppdretter av Alaskan Malamute er det vår plikt å beholde disse karakterene, selv om de ikke betyr så mye i vårt miljø til daglig. Standarden for rasen beskriver de fleste karakterer uten å forklare funksjonen. For eksempel sier standarden "snuten - svart". Hvordan er det da med den såkalte "snøsnuten" som man ofte ser hos arktiske raser? Denne snuten er svart om sommeren mens den på vinteren har en lysere farge. Ettersom fenomenet forekommer hos alle polarhunder, må det finnes en forklaring. En teori er som følgende: Sollys er viktig for produksjon av D-vitamin, og taes bedre opp av lys enn av svart hud. I arktiske områder der det er lite sollys på vinteren, er lyskt skinn gunstigere for produksjon av D-vitamin. På sommeren blir snuten svart fordi det forhindrer at den blir solbrent og at insekter ikke blir så tiltrukket av en svart snute. Hvis denne teorien holder, bør "snøsnuten" ikke betraktes som feil. Bitt: Over- og underkjeve bred med store tenner, framtennene skal møtes i saksebitt, aldri i over- eller underbitt. I naturlig tilstand ble hundene foret med store stykker med frosset kjøtt og fisk. Da var det viktig at hundene var forsynt med sterke kjever og store tenner, som grep ordentlig inn i hverandre. Tangbitt nevnes ikke i standarden. En hund med et slikt bitt kunne trolig overleve, men tennene ville slites fortere ned. Heller ikke åpent bitt nevnes. I dette tilfellet kan ikke munnen stenges. En slik hund med åpent bitt kan heller ikke bite av navlestrengen på valpene sine, som således vil dø. Det er ytterst tvilsomt om hunder med slikt avvikende bitt ville overlevd i sitt naturlige arktiske miljø. Derfor bør vi sette spørsmål ved om de skal inngå i avlsmaterialet i dag. Lepper: Vel tilsittende. De bare delene av løst hengende lepper taper mye varme og er lettere å forfryse enn lepper som er tette og tettsittende. La oss nå se på beskrivelsen av hodet: "Skallen skal være bred mellom ørene, gradvis avsmallnende ved øynene, passelig hvelvet mellom ørene, lett sluttende stopp i høyde med øynene, hvelvet ved kinnene, som skal være passellig flate". Skallen må ikke ha noen skarpe former, dvs ingen steder der fukt eller snø kan samles og fryse fast. Tenk hvordan andre arktiske dyr ser ut, f.eks polarrev, polarrulv, moskus og snøgeit, og se likhetene i form. Det finnes nesten ingen stopp (markert panneavsats) hos noen av dem, ingen spisse vinkler eller lommer der fukt kan samles. Vår standard godkjenner ikke stopp. "Skallens og snutens overlinje møtes i en knapt synbar brytning". Det som kan se ut som en stopp er de fettkulene som sees over øynene og markerer den "ubetydelige gropen mellom øynene" som beskrives i standarden. Malamuten skal ha et tjukt, nesten posete fettlag over og under øyet av flere grunner: Når de rister på hodet eller blunker med øynene, kastes rim, snø eller is som finnes omkring øyet av pga den geleaktige bevegelsen til dette fettet. Det viktigste er kanskje at øyet beskyttes av fettet fordi det tar opp kroppsvarme og forsyner øyet med en konstant temperatur. Malamuten har også øyenvipper som beskytter mot flygende ispartikler og lignende Øynene: De mandelformetde og skråstilte øynene bestemmes av hodeformen. Jo mer stopp, desto rundere kan øyet være. Likeså kan mengden fettkuler rundt øyet endre utseendet. Et rundt eller utstående øye er mer utsatt for skader og snøblindhet. Sammenlign øynene med andre arktiske dyrs, som også er mandelformet og ligger dypt. Ørene: Vår standard beskriver nøyaktig ørenes plassering. Denne plasseringen tillater muskelbevegelse mellom panne og bakhode. Dette gjør det mulig å bevege pelsen slik at snø og is kan brytes løs fra øyne- og øreregionen. Dessuten er disse viktige deler deler av skallen forsynt med tilstrekkelig fett og annet vev slik at det forhindrer frostskader med syn- og hørselsskader som en følge av dette. Den rette plasseringen tillater hunden å legge ørene inn til skallen for å stenge ut snø og kulde samt å beskytte de indre hørselsorganene. Den gir også hunden mulighet til å øret nesten 180 grader slik at den kan oppfatte den minste lyd av knakende is eller en kommando fra føreren. Ørene skal være små, tjukke og forsynt med tett pels, slik at det blir minst mulig varmetap. Sammenlign arktiske dyr med deres sørlige motsetninger. F.eks har ørkenreven store, tynne ører (må ha store flater for effektiv avkjøling), mens fjellrevens er små og tjukke. En forskjell mellom skogsulv og fjellulv er ulikt utformede ører (polarulven har mindre, tjukkere og mer pelskledde ører, spesielt på innsiden). Den minste tendens til hengører hemmer blodsirkulasjonen og øker faren for forfrysninger. Hals: Malamutens hals skal ikke bare være kraftig, og passelig rund, men også være tilstrekkelig lang, slik at hunden kan nå bakken for å få i seg snø uten å bli forstyrret i travet. Poter: Gode poter er viktige. Det er jo faktisk slik at hunden er avhengig av gode poter for i det hele tatt å kunne fungere. Hvordan skal en hund kunne kompensere dårlige poter? Om ikke potene kan klare strabasene er hunden naturligvis verdiløs. Vår standard gir en ganske detaljert beskrivelse av potene, men dessverre er det få dommere som anstrenger seg for å ta opp foten og kjenne på den harde tredeputen og beskyttelseshårene mellom tærene. Isklumper blir dannet om håret er langt eller mjukt. Sporene på bakfoten bør tas bort. Hundene bruker sporene på framlabbene. Bl.a når mat har frosset fast på matskåla. Da legger de skåla mellom labbene, og holder den fast med sporene samtidig som de skraper i seg maten med tennene. Samme måte brukes når hunden tygger på store bein Ettersom tap av kroppsvarme har en avgjørende betydning for overlevelsesevnen, er riktig pels vesentlig. Hunder med lang, myk pels kan klare seg bra ved lave temperaturer, men sludd, regn og temperaturer rundt null grader lager fort isklumper i pelsen. Når de tar bort isklumpene får de også med seg pelsen, noe som innebærer forfrysningsrisiko. Den hunden som har korte dekkhår, tåler ikke mye kulde eller vann før den fryser. Den krever mer mat for å beholde kroppsvekten og kroppsvarmen. Når de lave temperaturene varer i flere uker, har man observert avskavet pels og sår etter stadig bevegelse i hundesengen. En hund som har den tjukke, strie dekkpelsen og fete underullen, ser ut til å ha glemt at det er regn, snø eller surt og kaldt. Den er klar til å arbeide, sove eller leke i all slags vær. Halen: Malamutens hale er mye mer enn en vakker attributt. Den anvendes som isolering og til kommunisering. La oss først se på isoleringsfunksjonen. Når det er varmt strekker hunden seg ut og blotter mage, hode og hals. Ved kaldere vær legger den halen over de mindre pelskledde delene av bakbeina. Når været blir kaldere, ruller den seg mer og mer sammen for å beskytte snute, øyne og poter. Frambeina dras normalt inn under kroppen med tredeputene opp, mens bakbeina legges på siden med halen over snute og bein. I streng kulde stikker den snuten i lysken for å beskytte snuten og øynene. Halen stikkes mellom bakbeina slik at det blir et lite pustehull. Når hunden ligger i denne stillingen kan snøen legge seg og dekke hunden fullstendig, slik at den har laget sin egen iglo. Av dette fremgår at halen har stor betydning sett fra et overlevelsespunkt. En smal, kort eller glissen hale er en alvorlig feil, som t.o.m. kan være årsaken til at hunden fryser i hjel under harde arktiske forhold. Halen brukes også som kommuniseringsmiddel. Vi kjenner jo alle til den glatt svingende halen hos en normal malamute og halen mellom beina hos en som er redd. Halen senkes også av en underlegen hund når den hilser på en dominant hund eller et menneske. Om halen holdes i 45 graders vinkel betyr det at hunden utfordrer en annen hund. Når du kjenner dine hunder, kan du ved å se på haleholdningen vurdere hvor hardt hver hund arbeider eller hvilket humør de er i. Temperament: Malamutens temperament ble skapt av miljø og arbeid. Dens overlevelsesinstinkter er veldig sterke. Vent ikke at din hund skal lære seg å ikke stjele mat fra deg eller en hund. Instinktet sier den at hunder som stjeler mat, på tross av at de får juling for det, vil være de som overlever og fører slekten videre. Hunder som vegrer seg for å gå ut på tynn is, uansett hvor mye juling de fikk, var også de som overlevde. Derfor er selvstendighet og egoisme ytterligere to av malamutens egenskaper for å overleve. Eskimoens kultur formet også hundens temperament. Eskimoene var og er nomader og derfor har malamuter ingen revirinstinkter, med unntak av egen mat og plass. Hjem for malamute kan være hvor som helst der den bindes for natten. Han deler eskimoens livsstil og ingen nektes mat, husrom eller hans frues nattselskap. Derfor brukes hundene aldri som vakthund. Under andre verdenskrig trente den amerikanske armeen malamuter til vakt og beskyttelsesarbeide. For det første krevdes det mye trening for å få en malamute til å angripe, og når den til slutt angrep, gikk den direkte i strupen og kunne ikke kalles tilbake. Rasen viste seg fullstendig ubrukelig til dette arbeidet. Det er heller ikke ønskelig ettersom vår standard sier at hunden ikke er en enmannshund. Malamuten har et veldig sterkt flokkinstinkt. Ettersom den har et stort behov for å markere sin plass i flokken, viser dette seg ofte i aggressivitet mot andre hunder. Om malamuten ikke får rett oppdragelse, kommer den etter hvert til å regne de menneskelige familiemedlemmene til sin flokk. Det er eierens ansvar å forstå og hanskes med denne flokkmentaliteten som er årsaken til de fleste temperamentsproblemer i rasen. Malamuten hører ikke hjemme i de fleste familier. Derfor er det vår plikt som oppdrettere å velge ut våre valpekjøpere og undervise dem. Mye sosial og riktig trening kan få malamuten til en perfekt selskapshund i den rette familien. Vi må imidlertid ikke glemme at dens opprinnelige funksjon var som trekkhund for tung last i hardt arktisk miljø. Det er vårt ansvar å beholde disse overlevelseskarakterene, også om de ikke hører hjemme hos oss
temperament:
- Aggresivitet
av Nancy Russel, Storm Kloud Kennels, USA